Da jeg kom hjem så jeg lampen på parkeringsplassen som tennes automatisk av en bevegelsesdetektor gå av og på. Jeg syklet bort for å undersøke og på enden av raden med garasjer sto det en bil med tre ungdommer. Jeg syklet bort til dem og da skrek en av dem stikk. Så kom en annen bort og prøvde å dra til meg. Slaget var noe talentløst og traff luften noen millimeter til venstre for øret mitt. Jeg sa “javelja” og gikk av sykkelen og da trakk alle tre seg unna. Så syklet jeg kjapt bort til oppgangen der jeg bor, gikk inn og banket på hos naboen som bor under meg.
Han ringte bort til en annen nabo og sammen gikk vi tre bort til garasjene. De tre ungdommene var borte. En hvit tjuvkoblet bil med knust bakrute sto igjen. Vi ringte politiet og rapporterte denne bilen.
Mens vi sto der og ventet på politiet så vi plutselig de tre ungdommene komme gående oppover gaten. Så gikk de inn i en hage. Og så hørte vi ett høyt brak. Vi gikk bortover mot braket. Da vi kom bort til huset som hadde gitt lyd fra seg kom det tre ungdommer ut en port to hus nedenfor. En av dem hadde en rød bensinkanne som de tydeligvis hadde stjålet. Vi sa “hei” og de la på sprang og en av naboene, en tidligere politimann, fikk tak i en av dem og la han i bakken med imponerende effektivitet. Så ringte vi politiet nok en gang. Døren til boden utenfor huset de kom fra sto åpen. Det var nok der de hentet seg en bensinkanne, og hvem vet hva mer, to av dem slapp som nevnt unna.
Alle tre viste seg å være kronisk kriminelle kjenninger, politimennene som kom visste navnet på den pågrepne og hadde visst hatt endel med vedkommene tidligere. Naboen spurte hvor gammel gutten han pågrep er mens han lå i bakken. 18, sa han. 18 år og kronisk kriminell. Trist.
