Da pressefriheten døde
Det første verset av “Ved pressefrihedens død“, som gjengitt i Henrik Wergeland’s samlede verker, lyder:
Af Folkets Diadem forsvunden
er brat dets herligste Demant.
En Taare liig i Mulden runden,
den svulmed, glimred og forsvandt.
Vor Pressefrihed er forbi.
Og det er Spot at hedde fri.
Diktet er datert 1799, noe som sterkt antyder at det ikke var skrevet av Wergeland selv ettersom han i 1799 var knapt påtengt og veldig ufødt. Kanskje han likte diktet.
Kanskje diktet har rett. Kanskje pressefriheten døde i 1799. Kanskje før. Sannsynligvis ikke etter. Norge har ihvertfall aldri hatt noe i nærheten av faktisk fri presse sÃ¥ lenge jeg kan huske, pressen serverte systematisk propaganda da jeg var liten og siden har det bare blitt værre. Bare én ting har endret seg, før Internett var tortur mindre vanlig i Norge ettersom informasjon stort sett lot seg kontrollere gjennom den etablerte pressen, etter Internett kom forsvant den kontrollmekanismen og plutselig ble det “nødvendig” for det norske regimets terroristorganisasjon PST Ã¥ torturere lovlydige borgere som deler informasjon som gÃ¥r imot hva regimet vil ha folk flest til Ã¥ tro.
Om pressefriheten forsvant i 1799, før eller like etter tør jeg knapt spekulere i. Historiebøkene er basert på pressens propaganda gjennom tidene og er derfor tilnærmet verdiløse. Så jeg tør knapt gjette nøyaktig når pressefriheten døde, alt jeg kan si med sikkerhet er at det er veldig, veldig lenge siden.
Utforsk annet under samme kategorier: Dikt, Heia Norge, Internett, Media, Tortur, Verdenshistorien
