Ifølge NKP (den lokale svenske lokalavisa) blir en lokal dame nektet Ã¥ ha mer enn 10 katter. I 2004 kom en “veterinär” fra “länsstyrelsen” pÃ¥ uanmeldt razzia og fant 19 katter. Hun fikk streng beskjed om at det var formange og hun ble nødt til Ã¥ kvitte seg med 9 av dem.

I Januar 2005 søkte hun om “tilstÃ¥nd” (lokalt ord for tillatelse) til Ã¥ øke antall katter fra 10 til 15. Etter Ã¥ ha klødd seg i hodet, dratt seg i sjegget og vurdert saken nøye har “länsstyrelsen” etter over 2 Ã¥r nÃ¥ funnet ut at 10 katter holder. Ifølge NKP.

Jeg mÃ¥ si meg enig i “länsstyrelsen”. Hvordan i all verden kan én kvinne passe pÃ¥ 15 katter? Eller 19 katter som hun jo hadde før “länsstyrelsen” grep inn?

Jeg hadde én katt i.. ca. 3 mÃ¥neder. Desperat ung kvinne m/katt trengte sted Ã¥ bo da kjæresten - som hun bodde hos - sa “Der er døra, legg igjen nøkklene pÃ¥ vei ut”. Det var mas nok. 5? Altfor mye for meg. 10? Heltidsjobb. 19? Dyreplageri. Hvordan noen kan bry seg sÃ¥ lite om katter at de velger Ã¥ ha 19 av dem er meg ubegripelig.

PS: Dette var NKP’s viktigste nyhet idag. Ja, jeg bor pÃ¥ bygda. Og det er tydeligvis (nesten) sommerferie.

“Our Choice: FEAR . . . or LOVE ?” er en nettside med to kolonner; en med handlinger som representerer frykt og en med handlinger som representerer kjærlighet. I dag leste jeg - nok engang - igjennom listen. Første gang jeg leste igjennom listen var etter jeg sÃ¥ dokumentarfilmen 911 - The Great Illusion - en film om Bush-administrasjonens massemord av 3000 egne borgere 11. september 2001, et massemord som ble klandret den medie-skapte myten “Al-Qaida” for Ã¥ rettferdiggjøre invasjon og okkupasjon av Afghanistan og Iraq. Nettstedet fearorlove.com er nevnt pÃ¥ slutten av filmen og det er noe lettere Ã¥ nyte om man har sett den, men nettsiden “Our Choice: FEAR . . . or LOVE ?” er absolutt verd en titt uansett. Den hjelper meg f.eks huske at mennesker som er sÃ¥ hjernevasket av media og sÃ¥ velprogrammert at de tror “Al-Qadia” eksisterer og ellers er totalt ute av stand til Ã¥ forstÃ¥ at nyhetene pÃ¥ TV er like lite virkelige som sÃ¥peoperaene og budskapet i reklamepausene er mennesker av verdi med stort potensiale og mulighet for Ã¥ lære Ã¥ tenke selv - til tross for at de  for øyeblikket er ikke-tenkende totalt hjernevaskede slaver som lever i en illusjon, falskt tror de er frie, gladelig ignorerer at medborgere blir torturert bak fasaden og ellers gjør alt de kan for Ã¥ opprettholde og forsvare tyrraniet de lever under.

Det første verset av “Ved pressefrihedens død“, som gjengitt i Henrik Wergeland’s samlede verker, lyder:

Af Folkets Diadem forsvunden
er brat dets herligste Demant.
En Taare liig i Mulden runden,
den svulmed, glimred og forsvandt.
Vor Pressefrihed er forbi.
Og det er Spot at hedde fri.

Diktet er datert 1799, noe som sterkt antyder at det ikke var skrevet av Wergeland selv ettersom han i 1799 var knapt påtengt og veldig ufødt. Kanskje han likte diktet.

Kanskje diktet har rett. Kanskje pressefriheten døde i 1799. Kanskje før. Sannsynligvis ikke etter. Norge har ihvertfall aldri hatt noe i nærheten av faktisk fri presse sÃ¥ lenge jeg kan huske, pressen serverte systematisk propaganda da jeg var liten og siden har det bare blitt værre. Bare én ting har endret seg, før Internett var tortur mindre vanlig i Norge ettersom informasjon stort sett lot seg kontrollere gjennom den etablerte pressen, etter Internett kom forsvant den kontrollmekanismen og plutselig ble det “nødvendig” for det norske regimets terroristorganisasjon PST Ã¥ torturere lovlydige borgere som deler informasjon som gÃ¥r imot hva regimet vil ha folk flest til Ã¥ tro.

Om pressefriheten forsvant i 1799, før eller like etter tør jeg knapt spekulere i. Historiebøkene er basert på pressens propaganda gjennom tidene og er derfor tilnærmet verdiløse. Så jeg tør knapt gjette nøyaktig når pressefriheten døde, alt jeg kan si med sikkerhet er at det er veldig, veldig lenge siden.

I morgen er det Norge’s nationaldag - selveste 17. mai - og som vanlig kommer det norske kveget til Ã¥ dresse seg opp i budnader og gudene vet hva for sÃ¥ Ã¥ strømme ut i gatene for Ã¥ gÃ¥ tog. For alle aktivistene, journalistene og andre som blir overvÃ¥ket og torturert bak den fine fasaden som det norske regimet viser frem pÃ¥ TV virker det hele bÃ¥de falskt og kvalmt.

17 mai er visstnok en feiring av den frie nasjonen Norge. I motsetning til Norge risikerer man ikke Ã¥ bli torturert for Ã¥ ytre sine meninger i et faktisk fritt land. Det er meningsløst og nærmest kvalmt Ã¥ feire “nasjonaldagen” inntil eller med mindre det igjen blir trygt Ã¥ ytre sine meninger uten frykt for tortur om man befinner i Norge.

For min del slipper jeg hele ståheien, svenskene feirer ikke 17. mai. Faktisk feirer de ikke sin egen nasjonaldag.

Kanskje Norge engang begynner åpne høringer i Stortingen om dagens systematiske tortur av journalister, aktivister og tilfeldig valgte borgere. Jeg har fortsatt et vagt håp om det. Og om det skjer kan det hende jeg tar sjangsen på å returnere til Norge. Inntil eller med mindre det skjer er forblir 17. mai en dag som på ingen måte fortjener noen form for feiring.

Cointelpro torturmetodene som brukes mot politisk aktive, kritiske journalister og tilfeldig valgte folk kun for øvelsens skyld i NATO-land som Norge er stort sett de samme som brukes i USA. Denne korte videoen er verd å se, selv om den er på engelsk og er laget som en beskrivelse av forholdene i USA gir den en helt korrekt beskrivelse av metodene den norske terrorist-organisasjonen Politiets sikkerhetstjeneste brukte mot meg dag ut og dag inn i et år helt til jeg fikk nok og flyktet fra Norge:

Targeted_Individuals_31.flv

Ettersom det er “valg”-Ã¥r i Ã¥r er det verd Ã¥ merke seg at det er tverpolitisk enighet om Ã¥ bruke disse torturmetodene mot ekte politiske motstandere, aktivister og andre kritikere. RV, SV, Venstre, Senterpartiet, “Kristelig” folkeparti, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet gir alle sin støtte til Politiets sikkerhetstjeneste sin sysematiske tortur av lovlydige norske borgere.

Fra tid til annen lar regimet i Norge befolkningen velge mellom ettpartiets ulike ansikter for å holde illusjonen av frihet i live. I år er det kommunestyrevalg og den norske befolkningen får nok en gang høre om saker av ingen viktighet fra varianter av det samme partiet slik at de i saueflokk kan gå til valgurnene og si hva de mener.

Demokratene er et lite parti utenfor ettpartiet og det partiets behandling i min gamle hjemkommune Bærum er et typisk eksempel pÃ¥ “demokratiet” i Norge. Bærum er en kommune der tortur av politisk opposisjon, kritikere og journalister er noe mer vanlig enn det er i resten av regimet, og det er noe tydeligere hvordan “valgene” kun er et spill for galleriet i Bærum enn det er i resten av landet. Valgstyret i Bærum synes det er formye forlangt Ã¥ følge valgloven. I stedet nekter de demokratiene Ã¥ stille til kommunestyrevalget i 2007.

Det er ikke så vanskelig å vinne et valg. Alt du trenger å gjøre er å bestemme hvem du får lov til å velge mellom. Slik de gjør i Bærum.